En av de aller viktigste fasene når jeg får jobbe med mennesker slik som jeg gjør, er oppdagingsfasen.
Oppdagingsfasen hjelper den enkelte til å oppdage hva som egentlig foregår. Når vi har lært oss noe, er det så naturlig for oss at vi ikke er klar over det lenger. Jeg husker godt fra jeg var liten og jeg gikk på pianoundervisning. En periode øvde jeg inn et stykke av Harald Sæverud, Rondo amoroso. Sæverud laget for meg litt annerledes komposisjoner, men de var ganske artige å spille også. Når jeg som voksen jobbet som pianolærer, dro jeg fram den samme låten til en av mine elever. Han gikk virkelig hjem og øvde godt. Da han kom tilbake la jeg merke til en klang som var annerledes enn den jeg selv spilte. Jeg kommenterte at der hadde han nok øvd inn en liten feil. Han rynket på nesen og vi leitet oss fram til nettopp denne takten. Der studerte vi notene nøye og til min store overraskelse, jeg har rett og slett spilt feil på samme plass i alle disse år. Jeg kunne nesten ikke tro det. Akkurat den klangen hadde jeg alltid brukt og nå skulle den endres… Var det virkelig sant? Ja, han hadde lest helt rett. Det ble en stor oppdagelse for meg.
Sist uke hadde jeg 3 herlige tenåringer på kurs hos meg. Det var fascinerende å se hvor viktig nettopp denne oppdagingsfasen ble for de alle sammen. De hadde ulike grunner for at de hadde valgt å delta på kurset, men alle oppdaget helt andre ting ved seg selv i tillegg til det de allerede var klar over. En av dem oppsummerte veldig rørende etter kurset en ting som hadde blitt helt nytt for henne: “Før har jeg alltid trodd at jeg har vært litt teit, men nå skjønner jeg at jeg er fantastisk!” Hun hadde ikke visst at hun stadig var litt nedlatende overfor seg selv, det hadde blitt så vanlig at hun ikke la merke til det. Nå når vi var i oppdagingsfasen, gikk det opp flere lys for både henne og de andre. Nå er de i endringsfasen og jeg gleder meg vilt til å høre hvordan livet blir å leve når nye vaner og nevrologiske mønster blir automatisert. Tenk når det blir en vane å våkne opp til lyden av: Du er fantastisk!
Hvordan vil høstsemesteret ditt bli dersom du virkelig går inn for å legge merke til alt som er bra med deg?
Hva med å gjøre det til en vane å stadig telle på følgende måte:
Leken kaller jeg: 3+1
3 ting som er bra med deg og noe som du er fornøyd med å få til
1 ting du gleder deg til
Hva med å strekke hendene høyt opp i været akkurat nå og si høyt til deg selv:
Du er fantastisk!
Dersom dette er veldig uvant, teit og rart, hva betyr det? Er det da på tide å gjøre det til en vane, slik at du ikke trenger å minne deg på det hele tiden? Fantastisk, det er bare sånn du er? Det blir nesten som å kjøpe nye sko, de kan være litt annerledes på foten i starten, men når de er skikkelig inngått, kan det fort bli en av favorittene…
Ønsker deg et strålende semester!!!