Noe jeg husker fra mine arbeidsår i barneskolen, var å legge til rette for gode overgangsritualer. Før friminuttet, var det viktig å la barna få rydde vekk bøkene sine, få tid til å kle på seg og også få tid til den lille small-talken. På den måten gjorde de seg klare for friminuttet både fysisk og mentalt.

Jeg leste nettopp en historie om Dalai Lama. Han skulle holde en tale for tusenvis av mennensker i New York. Sikkerhetsvaktene smilte fornøyd da flyet landet akkurat i rute, slik at de kunne transportere Dalai Lama videre til alle de som ventet på han. I sin kjente stil, sted han ned flytrappa med rolige skritt. Det første han gjorde da han kom ned på jorda, var å finne en benk. Han satte seg ned og løftet hendene mot hverandre i kjent meditasjonsstil. Sikkerhetsvaktene kikket på klokka og lurte på hvor lenge han hadde tenkt å sitte slik.

 

De ble mer og mer urolige siden alle disse tusen menneskene stod klare og ventet på taleren. Til slutt tok en av vaktene mot til seg og rørte ved Dalai Lama. De sa at nå måtte de kjøre videre. Da svarte han så klokt: Kroppen min har landet i New York, men sjelen min har ikke landet enda.

Tar du deg tid til å lande med hele deg? Kan du kjenne igjen følelsen av du gjerne har vært på besøk hos noen uten å liksom være der? I hodet og hjertet ditt har du vært en ane plass? Eller har du opplevd at du girer deg opp mot helg og skal nyte livet med familien, og så er plutselig helgen over uten at du skikkelig har landet? Hos mange blir her og nå ødelagt av at tankene mer eller mindre bevisst kretser rundt neste aktivitet, kronisk dårlig samvittighet, hele veien fokusere på det som ikke er bra nok eller en annen type grubling.

Heldig vis tåler kroppen vår mye, men den sier ifra dersom den «står på» med dette indre stresset over for lang tid. Da oppstår det gjerne symptomer som for eksempel dårlig søvn, intoleranser, stadige infeksjoner og konsentrasjonsvansker.

Er du klar for å lande der du er akkurat nå? Med hele deg og ikke bare med kroppen?

Er du der?