Hva tenker du EGENTLIG om deg selv?
Opp gjennom årene var jeg nokså fryktløs i mange situasjoner. Jeg digget å få spille fotball med de store guttene, vennene til broren min, og jeg hadde null skrupler med å stå opp for min tro og mine verdier i skolesammenheng. Lederansvar tok jeg i mange situasjoner og oppfattet meg selv som en sterk ung dame. Men min indre følsomhet, mine egentlige følelser hadde jeg lite kontakt med. Lojal og pliktoppfyllende oppførte jeg meg slik jeg trodde man skulle være i mine kretser. Og jeg var nokså god på det.
Min sårbarhet og mine indre frykter kjente jeg ikke like godt til og det gjorde det nok vanskelig for meg å takle motstand som sorg, avvisninger, skuffelser og tap i livet mitt. Det var bare en ting man håndterte og jeg gjorde det som best jeg kunne. Jeg prøvde å ta ansvar og finne løsninger som virket voksne og riktige, men som ikke hjalp meg til å forstå meg selv oppi det hele.
Værekraft til å romme hele deg?
Da jeg i livet opplevde smertefulle episoder og ikke klarte å håndtere det slik jeg mente jeg burde, ble jeg nok også veldig skuffet over meg selv og følte meg overveldet, hjelpeløs og svak. Det var jo ikke sånn man burde takle livet? Jeg hadde mye dårlig samvittighet når jeg ikke klarte å leve opp til det jeg trodde man burde. Dette førte til både lav selvfølelse og mye dårlig samvittighet.
Noe sier meg at det er flere enn meg som kan kjenne seg igjen i dette?
Din indre fanklubb
Hva om vi her og nå legger vekk den “riktige” måten å være på og heller øver på å elske hele oss? Jeg har øvd mye på dette de siste 14 årene og trenger stadig å minne meg selv på det. Livet kan by på så utrolig mange vendinger som er helt brutale, samtidig som neste sving virker lekende lett. Uavhengig av hvor vi er akkurat nå, hva med å bygge opp en genuint kjærlig og glad holdning over å være akkurat sånn som vi er? En god klapp på skulderen for å gjøre det vi kan? En stor tabbekvote for å lære av våre feil underveis? Når fotballag har egne låter, hvordan høres din ut? Er du din egen fan? For finnes det egentlig noen som helst ganger vi ikke ville ha godt av å ha det godt med oss selv?
Hva tenker du egentlig om deg? Har du oppdaget din egen verdi? Eller blir de mange “Joda, MEN…”
Ser du at ingen andre kan fylle din rolle her i verden? Det at du er akkurat deg, med alt det det innebærer er det beste du kan være? Hele deg akkurat nå? Vi er jo aldri “ferdig” forstått eller utviklet. Vi er i endring hele tiden, så mitt budskap til verden og meg selv er å både anerkjenne, elske og støtte oss selv, samtidig som vi er bevisst på å være i utvikling. Vi er underveis!
Hva ville konsekvensen bli om du hadde en troverdig, støttende og glad indre stemme og holdning til deg selv
? For meg ble det livsforvandling!
Vi snakker jo om selveste deg og meg!
Ukens bryte mønster: hopp rundt på gulvet som en begeistret treåring!
Ukens godord: Du er feiltastisk! (= Du er både fantastisk og du gjør feil)
Ukens låt: Å leva det er å elska av Ingeborg Bratland og Espen Lind
Ukens spørsmål: Hva er det egentlig som betyr noe?