I dagens samfunn er det mye jag. Mange som streber mot det perfekte. Mange lever med et høyt tempo.
Mitt yrke har nok også mange slike fordommer knyttet til seg. En coach? Må jeg hele tiden bli min beste utgave? Må jeg bli en bedre utgave enn det jeg er nå? Må jeg egentlig forandre meg? Er jeg ikke god nok? Må jeg egentlig vite hva jeg vil? Hva med bare å være fornøyd med sånn som livet er? Må jeg være takknemlig til en hver tid? Må jeg være så sykt glad og positiv? Må jeg være frisk? Kan vi ikke bare godta at noen er syke og uføre? K
an dere ikke bare la meg være i fred?
Hele mitt liv har jeg hatt en brann i meg til å fokusere på det som virkelig betyr noe. For meg har relasjoner og det å vise nestekjærlighet vært selve meningen med livet. For meg har Jesus vært det største forbildet. Han ville kjærlighet, og det er det han vil at jeg skal gi videre til verden! For meg har det handlet om det. Gi videre! Bety noe for andre! Min største klamp om foten har vært tanken om jeg har gitt nok? Kunne jeg gitt litt mer? Kunne jeg hjulpet litt mer? Kunne jeg bidratt mer? I min oppvekst, kunne jeg arrangere det ene etter det andre, for å kunne bety noe for andre. Det å utdanne meg til lærer var virkelig noe meningsfullt, som ville bety en forskjell!
For ca 15 år siden var jeg aldeles tom. Jeg opplevde en alvorlig depresjon, og fikk behandling hos psykoterapeut i halvannet år. Det var et sjokk. Jeg visste ikke at livet kunne være så svart. Jeg bygget meg opp gradvis. Kom mer og mer til hektene, og opplevde mye kjærlighet i livet mitt. Kjærlighetstanken min ble fyllt opp, og kroppen spilte mer og mer på lag.
Etter hvert som energien og livsgnisten kom tilbake, ble visjonen mer og mer levende igjen. Medmenneskelighet og kjærlighet var det som betydde noe. Jeg ble lærer, jeg ble gift med den mest fantastiske mannen, fikk en herlig svigerfamilie, og jeg fikk en fantastisk levende, vakker og herlig sønn. Livet var topp. Jeg var igang igjen! Jeg hadde stor tro på meg selv. Jeg visste at jeg kunne bety en forskjell. Jeg var uendelig takknemlig for det jeg hadde, og jeg elsket å få gi videre.
Ny kræsj!
Virusinfeksjon og flere år med total utmattelse. Læreren som kom og gikk. Mora som måtte hvile. Kona som hadde vondt. Søster som ikke kunne komme. Datter som sa nei til besøk. Vennen som smilte, men som ikke kunne delta. Fremtiden som var forespeilet i media, var å legges inn på et sykehjem. Jeg ba min mann om å finne en ny kone, og jeg ba om at min sønn måtte få en ny mor. Jeg måtte akseptere fakta og bare godta at sånn ble det, trodde jeg.
Vel, dere skjønner og vet at historien ikke endte slik. Jeg opplevde å få ny kunnskap som lot meg se ting med helt nye øyne. Kunnskapen om sammenhengene i kroppen og hvordan jeg kan påvirke min egen fysiologi, ble et nytt vendepunkt i livet mitt. I tillegg lærte jeg noe om at jeg er et menneske, og ikke Gud. Jeg trodde jo på ingen måte at jeg var Gud, men jeg oppførte meg slik overfor meg selv. Jeg kunne fikse alt. Jeg kunne være en god kone, mor, venn, datter, søster, svigerdatter, aktiv i menigheten, engasjert i barnehagen, veldig god lærer, hjelpe der, og hjelpe der… Det var jo meningen med livet, det å gjøre andre glad!
Det kan kanskje kalles en perfeksjonisme i nestekjærlighet? Jeg var oversensitiv for andres behov, og enset det med en gang dersom noen trengte meg. Et annet ord for dette, ble etter hvert kronisk stress. Jeg oppdaget det ikke selv en gang. Jeg følte meg på ingen måte stresset. Jeg trodde det gjaldt å tenke positivt å kjøre på. Klampen i bånn, så jeg fikk utrettet mest mulig for flest mulig!
Når jeg oppdaget disse sammenhengene, skjønte jeg jo at jeg ikke kunne leve særlig lenge på denne måten. Når jeg fikk livet i gave enda en gang for mer enn 6 år siden, var det en tanke som slo meg. Dette ville jeg lære til andre. Når jeg pendlet til London for å bli instruktør i Lightning Process og utdanne meg til coach, var det en tanke som sto i hodet på meg: kunne jeg hjelpe ETT menneske, var det verdt alle utgiftene, alle reisedøgnene og alle eksmanenene… Nå har jeg begynt på det femte året i dette firmaet mitt. Jeg har fått undervist, veiledet og lært å kjenne hundrevis av mennesker.
Hva er det egentlig som betyr noe nå da?
Alle er gode nok akkurat slik de er. Enten de ligger helt utslått av sykdom, enten de lever et lett liv, eller er en av de som får stadig nye utfordringer å deale med. Enten du er på høyden eller på bånn, er du like fullt høyt elsket. Presten sa det så fint i kirka: Det er ingenting du kan gjøre for å få Gud til å elske deg mer, og det er ingenting du kan gjøre for å få Gud til å elske deg mindre! Det handler om selvfølelsen.
Selvfølelsen er viktig. Jeg trener stadig på den følelsen. Jeg visste ikke at jeg kunne velge hvordan kroppen min kunne regarere på ulike slags triggere, enten de var fysiske eller psykiske. Jeg visste ikke at hjernen min kunne påvirkes til å skape nye sammenhenger i kroppen min. Jeg visste generelt veldig lite om min påvirkningskraft. Jeg visste ikke at lykkefølelsen, gledefølelsen, mestringsfølelsen, avslappingsfølelsen er som en muskel som kan trenes. Jeg visste ikke at helsen min blir påvirket av hvordan jeg oppfatter livet. Jeg visste ikke at håpløs, irritert og dårlig samvittighet er stress for kroppen min.
Jeg brenner fortsatt like mye for nestekjærlighet. Jeg brenner fortsatt for å kunne bety en forskjell for de menneskene jeg møter og de jeg sponser med penger. Jeg ønsker fortsatt at mitt smil i butikken skal bli en god opplevelse for noen der. Jeg tror virkelig at det gir livet mitt mening, og jeg tror den største gleden jeg kan ha, er å gjøre andre glad. Samtidig har jeg også lært mye om mitt indre tempo. Før var mitt indre tempo og engasjement i 120%. Nå har jeg innsett at jeg får gjort like mye (og faktisk mer), om jeg går i 70. Jeg må stadig minne meg selv på dette. Eller for å bruke bilmetaforen:
Du vet den følelsen når du kjører på motorveien i 90, og så blir fartsgrensen brått skrudd ned til 50 på grunn av veiarbeid eller noe lignende. Hva skjer da? Merker du den følelsen av at alt går så tregt? Merker du at hele kroppen og hele deg, vil så veldig gjerne trå på gassen? Det er i 90, den trives? Det er det den er vant til? Du er på en måte avhengig av tempoet?
Har du gitt deg selv muligheten til å bli vant til å kjøre i 50, eller i tredje gir? Har du oppdaget at du plutselig ser livet i et nytt perspektiv? Har du opplevd at du da plutselig legger merke til at himmelen er blå, og at fuglene synger i livet ditt også? Har du opplevd at du da verdsetter deg selv og de rundt deg på en helt annen måte? Har du da oppdaget at det du gjør for dine nærmeste faktisk da teller som nestekjærlighet? Har du oppdaget at du gjerne da legger merke til andre små detaljer, som viste seg å ha en veldig stor betydning? Er du klar for å kjøre en liten omvei idag, bare for å kjenne at du har god tid?
Ja, jeg jobber idag som instruktør og veileder eller coach, om du vil kalle meg det. Ja, jeg er opptatt av at folk skal få leve liv der de får ha det godt å kan bety mye for både seg selv og andre. Der de virkelig får brukt ressursene sine til det de brenner for. Det er ikke et “må”, men det er et TILBUD og en MULIGHET til å ta et ansvar – et ansvar som jeg ikke visste at jeg kunne ta. Det ble livsviktig for meg å oppdage stressfellene i mitt liv. Det ble livsviktig for meg å lære at følelser kan trenes på. Det ble livsviktig for meg å forstå at hvordan jeg forholder meg til livet, påvirker helsen min. Derfor er det viktig for meg å gi andre den samme muligheten til å oppdage sine “feller”, slik at de kan få bruke ressursene sine på en god og levedyktig måte!
Hvilket tempo går du for idag? Hvilket tempo vil være bra for deg å gjøre til en vane?
For meg ble det viktig å ikke være skilpadde, og absolutt ikke en duracellkanin:)
Hva er det tempoet, som blir en VINN VINN for både deg, din helse og dine omgivelser?