Mange opplever ofte å bli stoppet av en følelse av at dette blir alt for mye for meg. Noen ganger kjenner vi bare at vi gir opp før vi har begynt. Dersom vi undersøker det litt, finner vi ofte ut at det nettopp er denne tanken om at det blir for mye for meg, som er selve bremsen på prosjektet. Når det gjelder prosjektet i seg selv, er det ofte helt overkommelig, men vi ser det ikke.
For meg kan det noen ganger være et stort prosjekt å legge sammen tøy. Det er så kjedelig og jeg kommer liksom ikke igang med det. Dette er jo ikke så viktig i livet, men likevel er det en av alle de små tingene som jo har en gjentagende effekt. Vi vasker jo klær daglig. Etter noen dager har vi ikke ledig tørkeplass og baljene er fulle av tøy som må brettes… Gjenkjennelig?
Jeg elsker å være fleksibel og ta det når det passer. Men dette er en typisk ting som aldri passer, jeg blir liksom litt for fleksibel… Selvfølgelig kan jeg delegere det bort, men det er vel egentlig ikke noen i min famlie som liker denne jobben veldig godt. Det som undrer meg mest, er hvor fort det egentlig går. Jeg bruker vel egentlig mer energi på å vurdere når det skal gjøres enn å bare gjøre det.
Har du erfart det samme? Igår tok vi brettingen ilag og det var gjort på omtrent ti minutter… Er det mulig?
Jammen er det godt å oppdage slike pizzafeller. De må bli spiselige. Ingen putter en hel pizza inn i munnen på en gang, vi tar en bit om gangen. Hvor lett er det å legge sammen to rader med tøy? Hadde jeg begynt med t rader på snoren, hadde jeg fort vært ferdig:)
Når jeg jobber med mennesker, så er det fort følelsen av å være overveldet som stopper mange. Jeg glemmer aldri en herlig ung dame som var så stolt over å være igang igjen. Endelig var hun tilbake i livet sitt. Hun hadde nå bestemt seg for å reise til Oslo for å ha det gøy med venner. Onsdag til søndag skulle hun reise. Hun var innom meg for en prat på tirsdagen og syntes at dette var veldig vanskelig. Hun var redd for at det skulle bli for mye. Hun fortalte meg om alt hun hadde tenkt å gjøre disse dagene. Det var bare kjekke ting. Etterpå spurte jeg henne hva hun skulle gjøre om natten? Om natten? spør hun. Jo, jeg har vel tenkt å sove. Flott, sier jeg. Hva skjer med kroppen din da?
Hun smiler. Jo, den restituerer seg og gjør seg klar til en ny dag. Når vi så gikk gjennom dag for dag, fant hun fort ut at dette ikke var så særlig mye program. Problemet i hodet hennes var at hun tenkte alt på en gang, alt på samme dag. Da hadde det blitt mye for de fleste. Vi delte opp og vi delte opp det hun hadde på agendaen. Hun satt igjen med en god følese i kroppen og bestemte seg for å ta en ting om gangen og kose seg med vennene dag for dag. Hun fant også ut at de fleste aktivitetene var ting som gav henne energi. Det var en kjekk melding å få etterpå om at hun hadde storkost seg på turen og lært masse om seg selv.
Hva vil du komme igang med? Hvor vil du begynne? Hva er første steg?
Hva med å lage en god plan, prioritere hva som er viktigst akkurat nå, ta pauser og gi deg selv masse godfølelse underveis? Hvor bra kan det bli?
Have fun:)