På slutt
en av 80-tallet bodde familien min i generasjonsbolig sammen med min bestefar. Jeg kan enda kjenne lukten han hadde på kjøkkenet sitt. Ofte litt svidd lukt etter at han hadde “ristet” brødskivene sine rett på plata (uten stekepanne), lukten av en gammel mann i sin rutete skjorte… en mann, som hadde levd et langt og innholdsrikt liv. Bestefar levde!
Noen ganger hadde han store prosjekter med snekring i den gamle låven, mens han andre ganger kunne han sitte med et knekkebrød i hånda og se utover de flate jordene i det vakre Finnmarkslandskapet. Han kalte knekkebrød for et godt tidsfordriv, og han hadde god tid. Det tar faktisk litt tid å spise et knekkebrød uten tenner…
En dag vi skulle spise middag, kunne vi ikke finne Bestefar. I leiligheten hans var det tomt, og vi lurte på hvor han var. Vi kikket ut av vinduet, og der ser vi han ligger rett ut på plenen. 90-åringen i fullt strekk! Vi sprang ut og var usikker på om han var død eller hadde skadet seg. Han våkner brått til når vi kommer. “Voi gaoja(…hvordan skriver man egentlig det ordet?) Ka e det for nåkka nu? Skal man ikke få hvile sæ i sin egen hage?” Bestefar hadde bare lagt seg ned av egen fri vilje rett ut på gressplenen, for å nyte hvilepulsen i en liten stund. Han var virkelig i live!
Hva med å rydde litt plass til å leve? Hva med å stoppe opp å kjenne at du lever? Hva med å bryte noen mønster i hverdagen, sitte i en annen stol, gå ut i regnet å bli dassblaut, gå barbeint i gresset, ta en dans på kontoret, ta på to forskjellige sokker, gå en annen vei hjem fra jobb eller barnehagen…?
Vi er alle der vi er! Døgnet har, så vidt jeg vet, alltid hatt 24 timer, og har visstnok det enda. Tid er noe vi har!!!
Hva med å bryte et mønster idag?
Hva med å ta en “liten strekk i gresset” for å kjenne at du lever?
Bestefar lever i hjertet mitt!!!