En søt liten jente på muligens åtte år, fanger min oppmerksomhet. Hun spaserer langs med veien og jeg står og kikker ut fra kjøkkenvinduet, mens jeg lager mat. Plutselig ser jeg at hun stopper opp. Hun ser opp mot en liten høyde på ca 5 meter. Det går en sti på den andre siden av haugen, men hun tar fatt på en skikkelig omvei på vei hjem fra skolen. Hun har i alle fall skolesekken på ryggen. Hun kravler og klatrer for å komme seg opp det bratte henget. Hun ser konsentrert ut, velger nøye hvor hun plasserer foten sin, og hun bøyer seg godt framover for ikke å bli for baktung med sekk på ryggen. På toppen av haugen får hun tak i en grein og drar seg opp til toppen. Vel oppe, reiser hun seg godt opp og kikker utover terrenget, før hun løfter armene høyt opp mot himmelen med et stort smil om munnen. Etter et lite minutt på toppen, rusler hun ned igjen den enkleste stien. Hun smådanser bortover gaten, slik som bare småjenter gjør. 
Ikke vet jeg hva denne sjarmerende jenten tenkte på, men hele kroppsspråket hennes fortalte meg en hel historie der jeg stod og ble betatt. Hun utstrålte glede, pågangsmot, mestring, tilstedeværelse og indre ro.
Mange ganger trenger jeg også å stoppe opp. Bare stå helt stille, trekke inn pusten og reflektere et lite øyeblikk på hva som egentlig betyr noe, hvor er jeg og hvor vil jeg akkurat nå?
Etter å ha veiledet mange flotte mennesker i mange år, ser jeg at det er noe som ofte går igjen. Når noe oppstår som de ikke helt kommer på hvordan de skal forholde seg til, tar de gjerne kontakt, noe jeg er veldig glad for. Det er lurt å be om hjelp dersom man står fast. Disse som ringer meg, vet egentlig hva de skal gjøre, men samtidig finner de ikke alltid ut av det med det samme. Stemmene sier ofte: Jeg får det ikke til akkurat nå, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre…
Det er ofte bare en liten prat som skal til, så er de på sporet igjen. Et fellestrekk for de fleste jeg har slike samtaler med, er interessant nok at de blir veldig fort sinte på seg selv eller ganske oppgitt. De fleste jeg jobber med er ressurssterke mennesker, som er vant til å stille høye krav til seg selv. Når de da ikke fikser det de hadde tenkt, blir både kroppsspråket og stemmen deres ganske så sinte og nedlatende. Fra å være hyggelig mot seg selv og verden, til å vise forakt mot seg selv og det som skjer. De kan hakke på seg selv fordi de ble forkjølet eller fordi de ble sliten. De kan hakke på seg selv fordi de ikke er helt på plass etter 3 sekunder. De kan hakke på seg selv fordi de ikke sa det de burde i en gitt sammenheng. De kan hakke på seg selv fordi de prioriterte det de mener er feil.
Noen som kjenner seg igjen? Er det mye hakking hos deg?
Hva med å pakke inn en stor tabbekvote til deg selv til jul? En tabbekvote som får deg til å puste godt, senke skuldrene og innse at det å være menneske er spennende på godt og vondt. Innse at det å være menneske handler om å være i læring og utvikling hele tiden? Innse at alle gjør mer eller mindre lure ting? Innse at vi gang på gang trenger å begynne på nytt? Innse at du er god nok?
Jeg elsker tabbekvoter og jeg trenger det i rikelig mål! Det gjør meg vennligere overfor meg selv og det gir meg mot til å gå videre.
Hva med å ta til deg den lille jenta sin livsglede akkurat nå? Hva med å legge vekk den strenge tonen og trene opp en vennlig tone overfor deg selv og de rundt deg? Hva med å behandle deg selv slik du ville behandlet din beste venn? 
Og til slutt, hva med å finne en liten høyde, enten i form at en knaus eller en stol, løfte hendene og ansiktet mot himmelen og smile bredt (hold gjerne posituren litt lenger enn hva som føles greit:)), bare fordi du er du!!! Du skulle bare visst hvordan det kan påvirke hele fysiologien i kroppen.
Ønsker deg en fredfull og vennlig juletid – med stor tabbekvote!