Er du i FLYTsonen?
Et nytt år er over og vi er i starten av det nye! Vi er i ferd med å skape historie hver dag som går. Anders Jacobsen har imponert denne nyttårshelgen med to seirer i hoppuken i sitt comeback. Han la egentlig opp skihoppingen, da han manglet motivasjon til å fortsette.
I 2012 gjorde han imidlertid comeback og fikk ny plass på landslaget. Etter den første seieren denne helgen, kommenterte han selv etterpå.
Jeg trengte en pause for å bli klar over hvorfor jeg elsker å hoppe!
Plutselig ble skihopping kjekt og det var gøy å FLY! Det ble det GULL av!
Noen ganger mister vi perspektivet for det vi driver med. Livet blir levd på ren rutine.
Gode bedrifter er flinke til å stadig formidle visjonene sine både overfor deg selv, ansatte og eventuelle kunder. Hva med å behandle oss selv som en bedrift der vi selv er bedriftslederen?
Jeg tar jevnlige runder med meg selv der jeg stiller meg selv ulike spørsmål:
Hva er et liv du elsker?
Hva er dine visjoner?
Hva brenner du for?
Når får du ut ditt potensiale?
Hva vil du bli husket for?
Når har du det godt?
Jeg blir stadig inspirert av menneskene jeg møter både privat og i jobbsammenheng. En dame fortalte meg at hun hadde oppnådd alt hun drømte om i livet. Hun hadde hus, mann og barn og var hjemmeværende slik som hun hadde drømt om. Men hun klarte ikke å glede seg over det livet hun levde. Det ble bare rutine og ikke glede.
Da begynte vi å snakke om visjoner og drømmer. Hun fant fort fram til hvilke verdier og drømmer hun hadde for livet sitt: kjærlighet, raushet og glede! Jeg spurte henne følgende spørsmål: Hvordan kan du leve ut disse visjonene og drømmene dine i det livet du lever nå?
Litt etter litt våknet engasjementet igjen! Plutselig fikk hun det litt travelt med å komme seg hjem for å bake med ungene! De skulle bake sammen! Målet var ikke kakene, men kjærlighet, raushet og glede! Plutselig ble det en visjonær handling og ikke bare ren rutine!
Hun begynte også å drømme videre om å få seg en jobb og muligens studere litt, men underveis var det godt å kjenne livsglede og motivasjon for det livet hun levde akkurat nå!
Når er du i FLYTsonen? Hvilke verdier vil du skal prege livet ditt i 2013?
Med ønske om et inspirerende og fantastisk nytt år!
Halvveis til New York
Det er nedtelling…5 dager igjen til et stort jubileum i livet mitt! Ja, dette blir en personlig historie…
Tenk deg tilbake til januar/februar 2007. Nydelige snøflak lavet ned utenfor huset. Min skjønne 4-åring stod i vinduet og beundret den lyse stemningen utenfor. Hele gutten dirret av forventning til lek, ski og aking i snøen. På den tiden var jeg stort sett innendørs. Jeg brukte rullestol utover 50 meter og var inne i en ganske fastlåst tilværelse (for å si det mildt). Kroppen spilte ikke på lag og ville ikke det som jeg ville. Men positiv og full av livsgnist som jeg var, jeg tok med meg gutten, fant fram vinterklærne og vi heiv oss ut i snøen. Den kalde snøen smeltet fort på våre varme og glade kinn. Vi var lykkelige begge to….i omtrent en halv time…
Den etter hvert så velkjente kræsjen var et faktum. Jeg ble liggende i mer eller mindre fjorten dager etterpå. I media fikk jeg høre om den ene etter den andre som havnet på aldershjem for å få pleie. Mannen min gjorde en fantastisk innsats og holdt familien sammen på en uvurderlig måte. Likevel så jeg der jeg lå at dette livet hverken var bra for min sønn eller min mann.
Etter flere år med en kropp som ikke virket, tok jeg mot til meg og tok en alvorsprat med min gode mann. Tårene renner når jeg tenker på det. Jeg ba min mann fint om å finne en ny kone og en ny mor til gutten vår. Jeg fungerte ikke, og jeg kunne ikke bidra der jeg lå i senga. Jeg husker faktisk ikke så mye mer av samtalen, men jeg husker hvilken respons jeg fikk et par kvelder etterpå. Min mann sendte meg en sms fra jobb, noe han ikke pleier å gjøre, Han måtte jo jobbe på kveldene når gutten var lagt og vaskemaskinen var satt på, for å komme i mål med alt. Denne sms’en kommer jeg aldri til å glemme:
Er du med på New York maraton om 10 år?
Tårene trillet nedover kinnene på begge sider der jeg lå. Puten min fikk store våte flekker. I ettertid har jeg skjønt at det var mye helbredelse i den meldingen.
For det første: han holder ut i 10 år til! For det andre, han tror jeg blir frisk!
Livet snudde på ingen måte opp ned der og da. Jeg var fortsatt dårlig og fikk dårlige meldinger fra helsevesenet. Men etter mange bønner både til Gud, helsevesen og alternative behandlere, takker jeg Gud for den måten jeg lærte kroppen min å kjenne, siste helgen i august 2007. 1.september kom jeg hjem fra London etter å ha deltatt på kurs i Lightning Process. Det er nå 5 år siden. Jeg feirer nå den radikale og fantastiske vendingen livet og kroppen min tok den helgen. Det var mye trening i begynnelsen, men jeg kan nå feire at jeg har vært i strålende form i 5 år! Gleden var stor da jeg oppdaget at 1.september 2012 arrangerer Stavanger Maraton løp i Stavanger. Jeg skal virkelig feire når jeg legger ut på min første halvmaraton på lørdag! Halvveis til New York! Takk, Jon Eirik, for at du hadde og har tro på meg. Nå har jeg troen selv også!!
Har du funnet koden?
Det er nytt semester!
Noen synes det er skremmende med alt det nye. Noen synes det er herlig å komme inn i den gode rytmen igjen. Noen synes ferien ble alt for kort og ville gjerne fortsatt med den…. Vi kunne listet opp en lang liste med ulike synsvinkler på ordene “nytt semester”. Da jeg skulle gjøre klar sykkelen til semesteroppstart, skulle jeg finne fram låsen. Ja, kodelåsen er veldig kjekk å ha, i alle fall når jeg husker koden. Låsen er kveilet sammen i mange små runde
slynger, men jeg vet jo at den også kan strekkes ut å bli lang. Når den er låst, erfarer jeg imidlertid at den er ganske stiv, lite fleksibel og vanskelig å ha med å gjøre. Men hva skjer med en gang den riktige tallkombinasjonen blir vridd på plass? Jeg kan kjenne hvordan den stramme låsen løsner og åpner seg, og den blir mye mer håndterlig. Nå kan låsen snurres og vris på til den er festet slik jeg vil ha den.
Kroppen min har jeg opplevd på samme måten. Den var virkelig fastlåst og jeg hadde ingen kode for å låse den opp. Jeg prøvde mange ulike “kombinasjoner” – alt fra å tenke positivt, alternativ behandling og medisinske råd. Etter mange år med prøving og feiling, var det nesten som å få beskjed om at jeg ikke har flere forsøk igjen. Da dukket det plutselig opp nye muligheter for meg. For snart fem år siden lærte jeg meg Lightning Process, og det ble for meg som å få utdelt en ny kode til låsen min. Jeg lærte hvordan jeg kunne få kroppen min ut av den fastlåste tilstanden jeg var i. Jeg lærte meg en kode til å forstå sammenhengen mellom det som skjer i hodet og det som skjer i kroppen, og ikke minst hvordan jeg kunne endre på det som jeg ville endre på.
Et nytt semester!
Hva med å ta en dag om gangen? Hva med å nyte akkurat dette øyeblikket? Hva med å senke skuldrene og sette på et stort smil?
Nytt semester. Ny dag. Ny time. Et nytt øyeblikk av GLEDE akkurat NÅ! Deilig!!
Gladmelding
For meg er lettere å forstå at jeg kan påvirke en blomst enn en stein. En blomst er levende materiale, som er lett påvirkelig. Jeg vet også at det går an å lære seg å stelle blomster. Dersom jeg gikk inn for å lære det, ville jeg spurt både mamma og svigermor om gode tips og en grundig opplæring:) De hadde sikkert delt gladelig, slik at jeg kunne få dreis på plantelivet…. Det lille jeg har lært så langt er i alle fall at de trenger vann, lys og næring med jevne mellomrom for å trives og leve godt.
Det at hjernen vår er levende materiale som består av levende celler og levende vev, betyr at den også er påvirkelig! Det kan virke som om ikke alle er klar over dette. Har du hørt folk som sier: Jeg er en engstelig person! Jeg er sååå deppa idag! Nei, det kan jeg ikke, jeg er ikke en sånn!!!
Folk snakker som om hjernen er født sånn. At den er helt upåvirkelig som en stein. Jeg trodde det på en måte selv også. Jeg trodde at jeg måtte lære å bli glad i meg selv som den jeg er, uten muligheter til å påvirke den jeg ville være! Det er selvfølgelig viktig å være glad i seg selv og akseptere seg selv. Det er også heldigvis slik at vi liker forskjellige ting og vi uttrykker oss på ulike måter – ja, ellers ville verden blitt utrolig kjedelig. Men når mennesker er fastlåste i sitt bilde av seg selv, kommer her en befriende og stor GLADMELDING:
Du har innflytelse! Du har påvirkningskraft!
Jeg hørte om en studentgruppe som fikk beskjed om å studere med en blyant i munnen – på tvers – over en periode. Hva tror du skjedde? Du kan jo teste selv!
Det er gjort mye forskning på smilets betydning for hjernen og kroppen vår. Ta deg gjerne en runde innom for eksempel forskning.no og søk opp smilets virkning på kroppen. Hjernen er plastisk! Den er foranderlig! Den er påvirkelig!!! HURRA!!! Jeg smiler… det blir mitt “næringsstoff” idag!!
En dans i regnet
Idag er jeg i det filosofiske hjørnet. Norsklæreren i meg liker å leke med ord og med ordenes kraft. Har du lagt merke til at en del substantiv egentlig bare fungerer som verb? Tenk deg ordet en dans. Det er jo et substantiv, som man ikke kan ta på. Det er liksom ikke en ting man kan putte oppi en trillebår. En tusj er et substantiv, som er konkret, og som kan puttes i en trillebår. Ordet dans fungerer liksom ikke dersom det ikke blir gjort om til et verb. Vi vet jo at dansen vals finnes, men hvor er den? Finnes salsa? Nei, salsa og vals finnes bare når de blir danset. For at en dans skal eksistere så må den danses. Det finnes mange slike substantiv som finnes bare som verb. Ta for eksempel en glede. Glede eksisterer bare dersom det produseres glede i kroppen. Hva med en takknemlighet? Et sinne? En frustrasjon? En motivasjon? En kreativitet? En humor? En dårlig samvittighet?
Hva skjer når du endrer spørsmålet fra å spørre: hvor er gleden, motivasjonen og så videre til: hvordan gjør man glede?
Tenk deg at du selv kan ta ansvar for å være glad. At du kan gjennomføre glede på samme måte som du kan gjennomføre en vals? Tenk deg at glede er noe du kan øve på, akkurat som salsa? Jeg vet at jeg må øve for å lære meg å danse salsa. Jeg må faktisk øve en hel del:) Og dersom det er noe jeg vil bli god på, så er det bare å sette igang. Jeg har også lært meg at jeg kan øve på glede, humor, energi, avslappet, kreativitet og så videre. Når jeg har øvd på det en stund, så blir det enklere og enklere og tilslutt er det bare noe jeg kan.
Livet mitt ble veldig befriende å leve, når jeg oppdaget denne muligheten. Da er det ikke det som skjer rundt meg som avgjør om jeg kan være glad eller ikke. Da er det ikke opp til tilfeldighetene hvordan dagen min blir. Da er jeg ikke avhengig av at alle rundt meg har en god dag. Nei, det ansvaret vil jeg ha selv.For meg handler det om å kunne danse med livet. Livet byr på både solskinnsdager og stormfulle dager. Sånn er det bare. Når je
Life is not about waiting for the storm to pass, it’s about learning to dance in the rain.g nå har en overbevisning om at jeg selv kan ta ansvar for mine følelser, ja da er det ikke lenger farlig å kjenne på sorg. Da kan jeg selv velge hvor lenge jeg synes det er godt for meg å sørge – ja for sorg kan være en nyttig og viktig fase å være i, men da er det også godt å kunne velge å gjøre noe annet når jeg er klar for det. Akkurat som når jeg var barn. Da kunne jeg gråte i det ene øyeblikket, for så å le høyt i det neste. Jeg kunne begge deler, og jeg er glad for å kunne det nå også!
Noen som vet om god salsamusikk? Here we go!!
Manisk positivitet?
Hvor lett er det å tenke positivt når du har det bra? Når du har det godt, er glad og fornøyd med livet og deg selv, er det mange som synes det er ganske lett å finne en indre driv til å gjennomføre det man vil. Hva blir da viktig når ting skjer og det blir vanskeligere å finne løsninger?Hva kan man da gjøre når plutselig det å tenke positivt ikke er nok for å ha det bra? Har du kjent på den følelsen av å “mane” deg selv til å se lyst på livet, mens hverken du
Hva skjer om vi snur litt på rekkefølgen her? Hva med å ha det bra først? Mange synes det er så rart å oppleve at folk som har vært på kurs i Lightning Process, plutselig kan virke så positive. Er det et kurs i positiv tenking? Nei, LP er ikke et kurs i positiv tenking. Vi lærer om sammenhenger i kroppen og hvordan vi kan ha innflytelse på kroppen vår. Når vi da finner ut hvordan vi kan ha det bra på innsiden, hva kan da skje? Hvor lett kan det da bli å tenke positivt? Det blir for mange en naturlig følge – en bonus!eller noen andre synes du er noe særlig troverdig? Du ser det kanskje ekstra godt på andre, som gjør et iherdig forsøk på å være positiv, men som ikke lykkes helt med prosjektet…
Alle som har lært seg LP opplever også å møte mange slags utfordringer. De opplever plutselig at det å tenke positivt ikke hjelper slik som det gjør når de har det bra. Jeg har selv erfart hvordan jeg da har lett for å gå inn i det jeg kaller den maniske positiviteten. Det ligger et helhjertet ønske bak om å snu på situasjonen fort, men også en gammel ubevisst tanke om at jeg må jo få det til for å kunne være fornøyd med meg selv. Når jeg så oppdager hva som foregår, kan jeg senke skuldrene og gjennomføre de øvelsene jeg har lært meg på en troverdig og god måte. Både jeg og kroppen min kan da bli mye lettere enig om hva som er bra for meg akkurat nå!
Er det da noen hensikt å tenke positivt? Ja, alle som har vært inne i negative tankemønster har erfart at det ikke hjelper noe særlig det heller. Positive tanker er gode å bli vant til! Bruk de for det det er verdt, men hva med å lære deg hvordan kroppen kan gå inn i en tilværelse av velvære og tilfredshet først? Da kan det bli mye enklere og naturlig å gå inn i en positiv tilværelse! Hvor lett er det da?
Jeg ønsker deg en tilfreds dag akkurat idag!
Hvor like er vi?
Mange spør meg om hvem som egentlig kommer på kurs i The Lightning Process (LP)?
Da LP ble konstruert, var det i utgangspunktet designet for de som stadig var fastlåst i utfordringene sine. De gikk til behandling etter behandling, men kom seg ikke videre. De kunne gjerne kjenne seg litt bedre rett etter behandlingen, men gikk stadig tilbake i gamle mønster etter kort tid. Phil Parker brukte mye tid på å forstå hva som egentlig foregikk hos disse menneskene. Etter mange dybdeintervju og ulike tilnærminger, så LP dagens lys for ca
12 år siden. Han oppdaget at her trengte folk et slags redskap, som de kunne ha med seg overalt og som kunne benyttes direkte inn i situasjoner, som før ble opplevd som veldig vanskelige.
Det var og er mye som skiller LP fra andre tilnærminger. Denne altomfattende måten å tenke hele mennesket på, viste seg å være en nøkkel for å komme videre i livet for disse menneskene. I tillegg var det veldig viktig for dem å lære seg dette konkrete verktøyet til å oppdage hva som foregår, for så å endre respons i kroppen. Etter hvert var det flere og flere som ble oppmerksom på LP. Enten det var folk som var låst i langvarige smerter, langvarige symptomer, langvarig utmattelse, frykt, indre uro, lav selvfølelse, nedstemthet eller andre type tilstander.
Idag opplever vi også at “mannen i gata” ser behovet for å kunne mer om seg selv og hvordan man kan takle dagligdags stress hjemme og på jobb, hvordan kunne nå sine mål og hvordan kommunisere godt med seg selv og andre. Både bedriftsledere og idrettsutøvere bruker LP inn i sin hverdag.
Hva er det som er likheten mellom alle disse menneskene som finner ut at LP er noe de vil lære seg og ta aktivt i bruk i livene sine?
Jeg husker enda godt den dagen jeg for første gang snakket med en som hadde lært seg LP. I begynnelsen var jeg skeptisk til hele opplegget, mest sannsynlig en slags forsvarsmekanisme inni meg. Jeg hadde prøvd så mye og var redd for å mislykkes. Jeg hadde akkurat fått høre fra ekspertene at jeg aldri kunne bli helt frisk. Jeg måtte lære meg å leve med mine begrensninger og trene meg opp veldig sakte over veldig mange år.
Likevel gjorde historien hans inntrykk på meg. Et håp var tent. Jo mer informasjon jeg fant, var det som om noen biter falt på plass for meg. Det var noe logikk i det som jeg ble presentert.Jeg visste at jeg var klar for å gjennomføre dette aktive treningsprogrammet den dagen jeg konkluderte med følgende setning: Kan han? Da kan jeg jeg!!! Jeg var lik nok!
En viktig puslebrikke
Vi sitter rundt kjøkkenbordet og pusler på et stort puslespill. Tusen brikker skal tilsammen bli et stort flott bilde. En av guttene rundt bordet fant en brikke som vi hadde lett lenge etter og utroper på skikkelig Sandnes-dialekt: Den var viktige! Med et stort smil rundt munnen var han veldig fornøyd, før han ettertenksomt sier: men egentlig er vel alle brikkene like viktige, ellers blir det jo hull i bildet!
Dette ble mitt ønske for oss alle i 2012. Vi er alle puslebrikker på jordkloden. Vi er alle viktige for helheten. Noen ganger føler vi oss kanskje som viktige brikker, mens andre ganger føler vi oss mer som en i mengden. Heldigvis er livet dynamisk, og ikke like statisk som et puslebilde. Livsbildet forandrer seg for hver dag som går, og i livsbildet må vi på mange måter “pusle” oss selv på den plassen vi vil ha. Hva vil du bruke denne dagen til? Hva er viktig for deg idag? Hvilke grenser vil du utfordre idag?
Fikk du med deg programmet “Uten grenser”? En herlig gjeng med mennesker, som er på tur med Lars Monsen. De skal til fjells, med eller uten bein! Med eller uten språk! Med eller uten armer. De minner meg om de mange mulighetene vi faktisk har fått som mennesker.
Hvilken brikke vil du være? Uansett hva du velger, vil du være like verdifull!
Godt nytt år!
Ta på din egen maske først før du hjelper barnet!
I dagens samfunn er det mye snakk om selvutvikling. Det å ta vare på seg selv har nesten blitt en klisjè. Før trodde jeg at det er egoistisk å tenke på seg selv. I senere år har jeg erfart at det egentlig er akkurat motsatt. Hvor mye energi tror du jeg har brukt på å rakke ned på meg selv? Eller hele tiden vurdere om det jeg sa var lurt nok? Eller vurdere hva de andre tenker om meg nå? Eller hatt dårlig samvittighet for at jeg ikke strekker til? Ja, jeg kunne ha ramset opp en hel del eksempler på hvordan jeg har lekket energi ut av energitanken min, ved nettopp å gjøre dette.
De menneskene jeg kjenner som virker å ha det godt med seg selv, de som har akseptert hvem de er og har sagt seg fornøyd med det, de er egentlig de minst egoistiske jeg kjenner. De er hundre prosent tilstede i samtalene og de har fullt fokus på det de driver med. For meg har dette blitt snudd helt på hodet. Jeg ser at jeg på en måte var mer egoistisk før, siden jeg hadde så veldig mye fokus innover. Nå når jeg har det godt med meg selv, kan jeg mye mer bruke energien utover. Når jeg er på plass selv, kan jeg ha fokus på andre ting. Kroppen trenger ikke da å bruke energien innover på å vurdere meg selv opp og ned og i mente. I Bibelen er det også et godt sitat, som omtaler nettopp dette: Du skal elske din neste som deg selv! Med andre ord, må vi begynne med oss selv. Er du glad i deg selv? Er du fornøyd med deg selv? Har du aksepert den du er, samtidig som du er på jakt etter nye utfordringer? Behandler du deg selv slik du behandler dine venner? Møter du deg selv med like mye kjærlighet, forståelse, glede og optimisme som du møter dine venner med?
Du skal leve med deg selv resten av livet, så hvorfor ikke bli bestevenn med deg selv nå? De aller fleste foreldre snakker om at det er dette de vil lære barna sine. De vil at barna skal være like glad i seg selv, som du som mor eller far er glad i dem. Foreldre vil at barna skal vokse opp med en tro på seg selv, som gjør at de får ut sitt potensiale som menneske og som medmenneske. Barna speiler oss, så her har du en gylden mulighet til å gå foran som et godt eksempel.
“Ta på din egen manske først, før du hjelper barnet”!
Jakten på kjærligheten – eller var det fullkommenheten?
Flere mandager i høst har jeg kost meg med “Jakten på kjærligheten” på TV2. Det har florert av vakre naturbilder over skjermen fra det idylliske landet vårt, og midt oppi dette er det noen skjønne mennesker som ønsker å finne kjærligheten. Kjærlighetshistorier har alltid fasinert meg. Vel, da siste episode var over, satt jeg nesten litt skuffet tilbake. Hva? Ingen par? Dommen fra meg var klar: Ja, nå går nok denne serien over i historien. Det har jo vært et totalt mislykket prosjekt.
Samtidig som jeg oppsummerte på denne måten, slo det meg at programmet på ingen måte har vært mislykket likevel. Sett fra en annen synsvinkel: Hvor mange mandager har jeg kost meg med denne underholdningen? Hvor mange mandagskvelder har jeg kommet våt og kald hjem fra guttetreningen, med forventning og glede om hvordan det vil være å slenge seg på sofaen. Varm, nydusja, under et teppe, med tente lys, en deilig kopp te og “Jakten på kjærligheten”… Da slo det meg egentlig hvilken suksess denne serien har vært for meg. Jeg kjente hvordan jeg ble gladere inni meg bare av å tenke på at det har vært godt for meg. Det har liksom hatt sin verdi.
“Jakten på kjærligheten” er i seg selv noe som ikke er viktig i livet mitt i det hele tatt. Det er ganske interessant å se hvordan det “gamle” perfeksjonistiske mønsteret mitt, blandet seg inn i denne “filletingen” også. Jeg var i ferd med å synes det var mislykka. Ja, egentlig følte jeg meg selv ganske tåpelig, som hadde brukt så mange mandagskvelder til dette mislykkede prosjektet….
Kjenner du deg igjen? Jeg har egentlig ikke vært så veldig opptatt av at alt skal se perfekt ut rundt meg, men kravene til meg selv har vært skyhøye. Jeg kunne vurdere og gruble på alle valg jeg hadde tatt om det var bra nok eller ikke. Den såkalte loggføringen vi ofte må benytte oss av i jobbsammenhenger, benyttet jeg i høy grad på meg selv. Etter en arbeidsdag som lærer, var det helt klassisk at jeg hengte meg opp i den ene eleven jeg ikke fikk snakket så mye med den dagen, enn alle de 25 elevene jeg faktisk hadde snakket med. Jeg kom alltid dårlig ut når jeg oppsummerte meg selv og min egen innsats. Jeg så alltid at jeg kunne ha gjort noe bedre.
Med The Lightning Process lærte jeg virkelig å oppdage hva som egentlig skjedde og hvordan jeg kunne forandre på dette. Det har vært en befrielse, og nå er det mye enklere og kjekkere å leve med meg selv.
“Jakten på kjærligheten” var vellykket. Når jeg oppsummerer på nytt, var det en bonde som faktisk fant kjærligheten, alle de andre bøndene mente de var blitt mye klokere og – jeg har kost meg!!!