En herlig ungdom på kurs var veldig klar for å bli med klassen sin på telttur med overnattinger. Hun ville utfordre seg selv og komme i gang med livet sitt igjen. Turen var bare noen dager etter kurset i Lightning Process, og hun var spent på om kroppen ville være med på leken. Vi gjorde noen forberedelser og avtalte at jeg skulle være tilgjengelig på telefon dersom det skulle dukke opp noen spørsmål. Hun dro avgårde og hadde det veldig kjekt. Ut på ettermiddagen den andre dagen begynte hun å kjenne på symptomer etter ulykken hun hadde vært utsatt for tidligere og kjente hvordan hun begynte å mobilisere. Hun ringte meg utpå kvelden og lurte på hvordan hun skulle klare å holde ut til neste dag. Spørsmålet hennes er egentlig veldig interessant og kan lede mange inn i en aldri så liten “felle”.
For det første, sa jeg til henne, du kan være enormt stolt av deg selv allerede. Du har vært med på tur og hatt det godt helt frem til i dag. FANTASTISK!!
For det andre, må du nødvendigvis “holde ut” til i morgen?
Etter å ha jobbet med mange mennesker opp igjennom årene, vet jeg at de fleste som deltar på kurs hos meg er veldig ressurssterke og oppegående mennesker på mange plan. Det er veldig ofte gode til å “ta seg sammen” og “holde ut” og “jobbe på” for å oppnå resultater. I denne sammenhengen har jeg erfart at det kan være like så hensiktsmessig å finne en annen tilnærming til å møte utfordringer. For mange setter det i gang en indre “stress”- tilstand når vi skal “fikse”, og gjør bare at vi blir enormt utmattet etterpå. Jeg utfordret den herlige ungdommen på nettopp dette.
Hva med å bare ha det godt i et kvarter? Hva med å la resten av turen bare bli som den blir, men i alle fall ha det godt i et kvarter? Hva kan du slappe av med i 15 minutter? Er det noe du kan få til? Jo, hun hadde med seg en kortstokk og kunne få noen til å bli med på et kortspill. Dette hørtes helt overkommelig ut for henne og hun hørtes roligere ut i stemmen med en gang. Hun fikk beskjed om å ringe meg igjen dersom hun trengte det, men den telefonen kom ikke…. En uke etterpå hadde vi en samtale og hun strålte når hun fortalte hvor kjekk turen hadde vært.
Hun oppdaget noe veldig viktig om seg selv. I stedet for å spise store elefanter når hun blir overveldet og ting virker vanskelig, vil det være mer hensiktsmessig å dele opp i små biter. Det som skjedde var at de koste seg med kortspillet, hun endret tilstand rent nevrologisk, symptomene avtok og hun fikk en god ro og tro på at et kvarter om gangen skulle hun få til. Hun var med på hele turen og kom glad, fornøyd og normalt trøtt hjem igjen etter å ha endelig vært med på klassetur igjen. Den indre alarmen ble slått av og kroppen kunne selv gå inn og ordne opp. Hun endret fra å holde ut og komme kaputt hjem, til å dele opp i passelige porsjoner og kose seg med litt om gangen.
Hvordan skal du dele opp i dag?
Hvilken godfølelse vil du legge inn i dag? Gå barbeint i graset? Klatre opp i et tre? Lese i en god bok? Spille kort? Gå en liten tur? Se på noe vakkert? Høre din favorittlåt? Ringe en venn?
3 minutter nå og 3 minutter da – kan være GULL verdt!
Hva er første steg?
Enjoy!