Blogg

Det er nedtelling…5 dager igjen til et stort jubileum i livet mitt! Ja, dette blir en personlig historie…

Tenk deg tilbake til januar/februar 2007. Nydelige snøflak lavet ned utenfor huset. Min skjønne 4-åring stod i vinduet og beundret den lyse stemningen utenfor. Hele gutten dirret av forventning til lek, ski og aking i snøen. På den tiden var jeg stort sett innendørs. Jeg brukte rullestol utover 50 meter og var inne i en ganske fastlåst tilværelse (for å si det mildt). Kroppen spilte ikke på lag og ville ikke det som jeg ville. Men positiv og full av livsgnist som jeg var, jeg tok med meg gutten, fant fram vinterklærne og vi heiv oss ut i snøen. Den kalde snøen smeltet fort på våre varme og glade kinn. Vi var lykkelige begge to….i omtrent en halv time…

Den etter hvert så velkjente kræsjen var et faktum. Jeg ble liggende i mer eller mindre fjorten dager etterpå. I media fikk jeg høre om den ene etter den andre som havnet på aldershjem for å få pleie. Mannen min gjorde en fantastisk innsats og holdt familien sammen på en uvurderlig måte. Likevel så jeg der jeg lå at dette livet hverken var bra for min sønn eller min mann.

Etter flere år med en kropp som ikke virket, tok jeg mot til meg og tok en alvorsprat med min gode mann. Tårene renner når jeg tenker på det. Jeg ba min mann fint om å finne en ny kone og en ny mor til gutten vår. Jeg fungerte ikke, og jeg kunne ikke bidra der jeg lå i senga. Jeg husker faktisk ikke så mye mer av samtalen, men jeg husker hvilken respons jeg fikk et par kvelder etterpå. Min mann sendte meg en sms fra jobb, noe han ikke pleier å gjøre, Han måtte jo jobbe på kveldene når gutten var lagt og vaskemaskinen var satt på, for å komme i mål med alt. Denne sms’en kommer jeg aldri til å glemme:

Er du med på New York maraton om 10 år?

Tårene trillet nedover kinnene på begge sider der jeg lå. Puten min fikk store våte flekker. I ettertid har jeg skjønt at det var mye helbredelse i den meldingen. For det første: han holder ut i 10 år til! For det andre, han tror jeg blir frisk!

Livet snudde på ingen måte opp ned der og da. Jeg var fortsatt dårlig og fikk dårlige meldinger fra helsevesenet. Men etter mange bønner både til Gud, helsevesen og alternative behandlere, takker jeg Gud for den måten jeg lærte kroppen min å kjenne, siste helgen i august 2007. 1.september kom jeg hjem fra London etter å ha deltatt på kurs i Lightning Process. Det er nå 5 år siden. Jeg feirer nå den radikale og fantastiske vendingen livet og kroppen min tok den helgen. Det var mye trening i begynnelsen, men jeg kan nå feire at jeg har vært i strålende form i 5 år! Gleden var stor da jeg oppdaget at 1.september 2012 arrangerer Stavanger Maraton løp i Stavanger. Jeg skal virkelig feire når jeg legger ut på min første halvmaraton på lørdag! Halvveis til New York! Takk, Jon Eirik, for at du hadde og har tro på meg. Nå har jeg troen selv også!!