Er du god på å la de små slippe til? Eller hvordan har du det når noen som er mindre trent enn deg i å bake boller, skal få gjennomføre baksten?
Jeg kunne kjenne at det strammet seg i kjeven, samtidig som jeg smilte litt stivt!
Jeg, som til og med er pedagog, visste jo at de små måtte få slippe til for å prøve og feile, men jeg visste jo også hvor mye bedre de bollene hadde smakt om de ikke ble rullet inn i et fjell av mel!
Noen som kjenner seg igjen?
Dette var en resultatorientert tilnærming, med perfeksjonisme som motor. Ideen var god. Et fint ønske om å få spiselige boller, som kom seg noenlunde gjennom fordøyelsessystemet uten å stoppe helt opp.
Den samme følelsen av press og kontroll kan dukke opp helt ubevisst i mange slags situasjoner. Før var tannpussingen preget av en jernkvinne som trodde at det stod om livet i både hardhet og fart. Alt skulle gjennomføres fort og effektivt. Et ubevisst ønske om å være produktiv og få ting gjort.
Heldigvis oppdaget jeg disse ubevisste nevrologiske koblingene og fikk endret min overbevisninger om hva som egentlig var effektivt i lengden. Livet er et maraton og ikke en sprint. Deretter gjennomførte jeg en ny type trening. Hver gang jeg oppdaget rushet, stoppet jeg opp og lærte meg å aktivere glede, ro og en stor dose tålmodighet. Dialogen inni meg endret seg fra “bør, må, skal“, til “Du har god tid! Du kan ta en ting om gangen. Det er fint å ta pauser selv om du ikke er ferdig!” I starten var det uvant, men det ble mer og mer vanlig og automatisert etter hvert. Jeg forstod også at dette var nødvendig for å kunne ha god helse.
I en stor studie av pasienter med kroniske ryggsmerter, The Boulder Study, oppdaget de at det var særlig tre faktorer som var sterke drivkrefter til å opprettholde alarmsystemet i hjernen og dermed også mer kroniske smerter: behovet for å ta kontroll, legge mye press på seg selv og stadige bekymringer. Hos meg selv ble de aktivert med et ønske om å unngå å bli verre. Frykten for å bli verre, gjorde at jeg prøvde å ta kontroll og gjøre alt rett. Men det jeg ikke visste var at det bare gjorde alt verre.
Heldigvis lærte jeg med hjelp å oppage disse ubevisste systemene,
slik at jeg kunne endre de nevrologiske koblingene. For meg ble det nesten som å rydde i iPaden. Slette de appene som stadig slo seg på og heller installere nye som passet bedre til operativsystemet jeg trengte.
“Trust the process”, sa en god coach til meg en gang jeg virkelig trengte å legge fra meg presset! Jeg har lest at til og med sommerfugler hviler under et blad på regndagene, slik at de kan løfte vingene igjen når sola skinner”! En vakker metafor for å huske å ta vare på oss selv, og lære å elske både hvile og aktivitet! Ønsker deg en god “flow” denne sommeren som ligger foran oss! En dag, en time og et øyeblikk om gangen!
Ta gjerne kontakt om du trenger inspirasjon eller noen til å følge deg på veien!
Alt godt fra coach Ingvild!