Alle disse høytidene og feriene bringer frem alle slags følelser hos folk. Vi gleder og vi gruer oss, vi elsker og vi savner. Vi lengter til ferien, for så i ferien å lengte tilbake til de mer forutsigbare hverdagene. Vi vil være med storfamilien, for så å lengte etter alenetid. Kontrastene blir ofte store. I flere år gav pandemien et nytt ansikt til julen, mens i år er det fattigskam og krig som preger nyhetsbildet. Livet skjer.
Midt i dette er den oppvoksende slekt i full gang med å lage snøengler og islykter. Det akes og det bakes. Barna forbereder seg til Luciatog og lærer oss om gledingens kraft. Både nissen, Lucia og Jesus var givere! Barn tullesynger om “engler som sykler på gummihjul” (Glade jul), forbereder seg til opptredener på skole, i kirka og i barnehage. Mange elsker å lage, lage og lage atter mer. De bruker hele sin kreativitet på å forme doruller til noe nytt, og papirkrystaller til vinduene.
Hva gjør vi voksne? Kan vi også “leke jul”? Kan vi bryte noen mønster som gjør det lettere å puste med nesen og glede seg med barneblikket?
Mange juletradisjoner holdes kun i gang fordi vi har gjort det før. Jeg utfordrer til å gjennomføre noen tradisjoner og gi slipp på noen andre. Hva er det egentlig som betyr noe for deg!
En tradisjon jeg vil beholde, er å få fortelle historien om min bestefar fra nord. De årene vi bodde sørpå, ble det først jul da vi kjørte til flyplassen og stilte oss opp i ventehallen. Det å se Bestefar sitt lune og lure smil, rommet all verde
n for lille meg. Det å få kjenne at han med sin skrukkete hånd tok godt tak i min lille hånd, fylte meg med fred og håp. Dette blir bra, fordi det er bra akkurat nå!
Jeg har fundert masse på dette. For jeg kan ikke huske at Bestefar lekte med meg. Han tutlet alltid bare på med sitt, eller satt og fortalte historier. Jeg husker ingen gaver jeg fikk fra han, men jeg husker latteren hans. Det var ett minutt her og ett minutt der. Jeg husker bare at han var der. Jeg husker ikke at han kjeftet på meg, men at han alltid hadde et fang og tid til å nynne en liten trall:
“Æ satte brillene på min nese, så at jeg bedre kunne se å lese. Æ leste så at det var umulig å leve lykkelig foruten deg!”
Vi husker gjerne ikke så mye av det som ble sagt og gitt, men hvordan vi følte oss i hverandres nærvær, og hvem som tok seg tid. Hvem vil du være? Hva vil du bli husket for? Og om du er en av de som ikke har noen å lage jul med i år, så vit at det mange som trenger deg, din tid og din kjærlighet. KAnskje er du selv som trenger å bli sett og hørt dette året. VI at det alltid er noen som vil være der for deg og du bare gir deg til kjenne. Ta vare!
Med ønske om en glad, leken og fredfull jul!
Julehilsen fra Ingvild!