Det er en tidlig mørk november morgen og jeg ser ut over den opplyste byen. Gatelysene lyser opp midt i mørket. Det er morgen, men det ser ut som natt. Lyststumpene i lysestaken er så små at de må byttes ut med nye stearcandleinlys. Med fingrene får jeg det ikke til. Jeg finner en kniv og lirker litt og litt helt til det løsner. Når lysstumpene slipper taket, er det lett å bruke fingrene til å løfte ut restene.  Det er en befriende følelse og gir plass til nye lys og nye lysstråler. Med tente lys en mørk november morgen, får jeg øye på alt det vakre og jeg kjenner på smilet og den lette stemningen i kroppen. To små lys. Når de tennes får hele rommet et nytt perspektiv.

For meg ble denne morgenstunden et perspektiv på hvordan livet mange ganger kan oppleves. Når det kjennes tungt og vanskelig å komme seg ut av sengen. Når frykt og uro gjør det vanskelig å sovne om kvelden. Når savnet etter venner og familie blir stort. Når det kjennes som om kroppen ikke orker å ta et eneste steg ekstra. Det kan føles rimelig fastlåst og det kan virke uoverkommelig. Tidligere, midt i utmattelse og smerter, fant jeg roen i at slik måtte det bare være. Heldigvis tente noen et lys for meg. Heldigvis oppdaget jeg ny kunnskap om hvordan hode og kropp påvirker hverandre. Heldigvis oppdaget jeg at ting egentlig ikke var slik jeg trodde det var. Heldigvis løsnet den fastlåste følelsen og følelsen av å være overveldet. Heldigvis fant jeg ut hvilke skritt jeg kunne ta. Heldigvis kunne jeg plassere nye lys inni meg. Med helt nytt perspektiv, oppdaget jeg at utmattelsen som satt så fast, løsnet grepet. Med helt ny forståelse skjønte jeg hvordan jeg kunne komme igang igjen.

Takk til den unge ungdomsskoleleven som minnet meg på dette på nytt idag. Jeg spurte hvordan han kunne forklare at en uke etter et kurs, så var han tilbake på skolen og med vennene sine igjen, og han hadde det godt. Jo, da sier han så fint: Jeg oppdaget at energien var der, jeg visste bare ikke hvor!

Klar for nytt perspektiv? Har du funnet nøkkelen?

 

åpent lås