Vi hører stadig fantastiske historier fra mennesker som reiser seg! Mennesker som har opplevd store påkjenninger i livet, men som likevel lever gode, meningsfulle og glade liv. Vi kan se filmer av Nick på YouTube som ble født uten armer og ben, men som idag golfer, surfer og svømmer. Vi var mange som fulgte gjengen i “Uten grenser” og så hvordan de kom seg til toppen av fjellet med alle slags funksjonshemninger. Hvordan er det mulig?
Hva er egentlig forskjellen på en optimist og en pessimist?
Når en pessimist opplever at livet er bra, tolker han verden dit hen at det er nok ikke så lenge til det går dårlig igjen. Det kommer alltid en dump. Ikke vits å ta av her eller glede seg for mye. En optimist vil også oppleve nedturer, men vil gjerne tolke livet slik: det er nok ikke lenge før det blir bra igjen! Motgang gjør meg sterk. Det er i motbakke det går oppover.
Har du oppdaget at optimisme og pessimisme er tillærte egenskaper? Jeg er et levende eksempel på det, fordi jeg kan begge deler. Ingen skal fortelle meg at jeg var født pessimist. Når jeg var liten baby og ville ha mat midt på natta… Nei, det er ikke vits å skrike, jeg får nok ikke mat likevel... Nei, jeg var vel mer av den andre typen. Når sulten meldte seg, gav jeg klar beskjed og forventet å få mat, selv om jeg vekte hele huset og ville ha mat midt på natta. I de fleste sammenhenger er jeg optimist. Det er godt å ha en positiv forventning til dagen og det som skal skje.
Men i går var jeg pessismist, i den første halvtimen av skituren. Det var klaging og syting fra meg, den voksne, på dårlig skisko (Hallo, høyrefoten sklir inni skoen!!), altfor glatt føre (isføre – så smøringen bare er en vits!!), smerter i beina fordi jeg måtte skøyte hele tiden for å komme framover. Ganske håpløst…
Du får deg en vekker når guttungen med samme forhold sier: Jeg bare går rolig i forveien jeg! Vel, han hadde ikke dårlige sko!!! Hrmf…
Etter en halvtimes tid varmet sola helt magisk og det var en fryd for øyet på fjellet. I tillegg hadde en løypemaskin vært og kjørt opp sporet som gjorde det litt mykere. Det ble rett og slett magisk! Da vi skulle raste og kose oss med kakao og kvikk-lunsj, stabbet en godt voksen mann forbi på beina. Jeg vil tippe han var nærmere 90 år! Sist helg hadde han ramlet med ski på beina, så denne gangen tok han beina fatt for å få kose seg på fjellet!
Vel, kjenner du deg igjen? Bare en liten ting går litt imot, er det nok til å skape dårlig stemning på innsiden, og sikkert til de rundt deg også! Var det en kombinasjon av perfeksjonisme og pessimisme hos meg igår? Hadde jeg bare hatt bedre sko, så hadde jeg nok vært fornøyd…. ?
Litt etter litt ser jeg meg selv utenfra og skjønner at jeg må ta et valg. Fortsette å være offer, eller bli med på moroa? Jeg hadde faktisk et valg! Jeg er glad jeg valgte det siste:)
Da er det godt å minne seg selv på de gangene man har reist seg før. Jeg er jo selv en slik levende historie på et menneske som har reist seg. Jeg la fra meg rullestol, smerter og utmattelse, og jobbet meg tilbake til et frisk og godt liv. Noen ganger trenger jeg å bli minnet på det. Hvis jeg kan klare det, da er det jo mulig! Jeg har valg! Jeg kan påvirke min egen hverdag mer enn jeg noen gang kommer til å fatte!
Optimisme er en treningssak, som har vist seg å ha enormt stor innflytelse på folks helse! Klar for å gjøre optimisme til en vane?
Jeg spør ikke om hva som er rett og galt, jeg spør bare om hva som er mest nyttig?
Here we go!!