–Åhhh, jeg kommer jo aldri igang med det jeg vil, forteller en av mine tidligere kursdeltagere.
–Hva er det du vil, da? spør jeg.
–Jeg skulle absolutt ha støvsuget huset, jeg vil lage vafler, jeg vil trene, jeg vil….
Denne herlige dama kom med en lang liste av ting hun ville gjøre. Det ble litt mye på en gang. Hun gjorde overveldet. Vi ble enige om at vi ikke må støvsuge nå. Støvet vil være der i morgen også, så det er greit. Vi har alltid et valg. Men denne flotte dama hadde utsatt dette lenge allerede og på et tidspunkt er det jo noe som hadde vært greit å gjøre. Da deler vi opp.
–Hva vil du gjøre først? spør jeg.
-Støvsuge.
-Hvor lang tid ser du for deg at du trenger på dette?
-Det blir litt stille…kanskje 15-20 minutter…
Det blir litt stille igjen før vi begynner å le litt…
-Et kvarter? Er det noe du har idag? Et kvarter?
Plutselig ble oppgaven veldig lett. Etter å ha grublet masse på dette, oppdaget hun plutselig at det var jo ikke den helt store greia…
-Et kvarter skal jeg få til:)
Jeg kan godt le med denne kjekke damen, og det er bare fordi jeg kjenner meg så veldig godt igjen. Det å lage sabla store elefanter av veldig små ting, er noe jeg også kan være god på. Ta for eksempel det å sette på en vask med klær. Jeg kan komme godt igang, men når jeg står inne på vaskerommet og putter inni i maksinen og jeg ser at den ikke blir helt full…da begynner jeg med forhandlingene mine. Jeg vet nemlig godt at det ligger skittentøy på badet på loftet. Jeg vet at det eneste smarte er å gå å hente det, men jeg jobber skikkelig hardt for å rettferdiggjøre mitt valg om å bare sette på den maskinen nå eller å vente til senere. Poenget er vel at det virker så sinnsykt stress å gå opp trappa, eller at det er mye viktigere å begynne på middagen med en gang, eller at jeg har noe jobb som virker mye kjekkere…. Jeg kan komme på mange forsvarstaler for å la være… Noen vil kanskje definere det som latskap, men jeg har virkelig brukt mye energi på denne forhandligen. Det komiske i det hele er når jeg oppdager hva jeg holder på med og deler det opp i hvor mye tid det tar, så er det vel ikke tiden som er problemet. Jeg har allerede brukt mer tid på forhandlingene enn det jeg faktisk hadde tenkt å gjøre….og hva er det vi alltid skal gjøre etterpå? Hva med å leve nå?
Kanskje tenker du at det var da voldsomt til styr for en liten ting, men problemet blir når dette blir et vanlig mønster i kroppen. Det å stadig gå i denne fella er jo noe som fort blir en uvane.
Da er det utrolig digg å dele opp oppgavene i mindre biter: Hva er det fakstisk du har å gjøre nå, Ingvild? Hva vil du gjøre først? Hvor lang tid vil du sette av til dette idag?
Når man skal spise en stor elefant, gjelder det som kjent å ta en bit om gangen!
Hvilken bit vil du gjennomføre idag? Hvor deilig er det å komme igang med det du har tenkt? Hvor deilig er også mestringsfølelsen etterpå? Hvor kjekt er det når du har gitt deg selv tid til å gjennomføre det du hadde tenkt?
En annen flott dame fortalte meg igår at hun og mannen i mange år har utsatt å legge et golv i kjølerommet. DE skulle ta det en gang det passet. Hun bestemte seg om å gjennomføre dette nå. Hun sa til mannen at på mandag bestiller jeg en fagmann til å komme å ordne dette. Ja, det var flott, tenkte mannen, men plutselig fant han ut at han kunne jo gjøre det selv. Han kjøpte lim og gulv og på en kveld var det gjort!
Heldigvis har jeg lært og nå bytter jeg ut forhandlingene med en litt hyggeligere tone:
Ingvild, har du bestemt deg?
Fantastisk, Ingvild, kos deg underveis!
