En 35 år gammel mann jeg hadde på kurs i Lightning Process, viste seg å ha vanskeligheter med å tilpasse seg det sosial livet. Han unngikk store forsamlinger, og i alle fall familieselskap. Da vi tok en prat om dette, fortalte han følgende: “Eg har alltid vore sånn, eg har det frå far min”!
Hmm… hvor mange ganger tror dere han har hørt det opp igjennom som liten? “Han e bare så sjenerte, ligne på far sin”…
Jeg spurte han videre hvordan det var å være sjenert når han var ca 3 måneder gammel baby. Du våknet gjerne midt på natta fordi du var sulten. Var det da slik at du tenkte, nei, jeg vil ikke lage så mye styr, jeg vil ikke vekke hele huset, jeg kan vente. Det er best å holde seg litt i bakgrunnen… Den voksne mannen ser på meg og smiler noe sjenert tilbake. Nei, det var vel ikke slik.
Hvordan er det å være med kona di da? spør jeg videre. “Nei, det går greit det, eg vett jo at hu e gla i meg”….
Akkurat, sier jeg. For meg høres det da ut som om du kan begge deler. Du kan være utadvendt og du kan være sjenert. Du har gjerne bare øvd mest på den sjenerte biten?
Nå smiler mannen bredt. En helt ny overbevisning tar form. Det er ikke nødvendigvis sånn man er født, men noe man har lært seg til, som en uvane…
Hvilke endringer tror dere denne mannen gjennomførte i livet sitt? For det første endret han oppfatningen om hvem han ville være. Han gikk rundt i livet og tenkte at folk er glad i han i utgangspunktet. Det fungerte jo med kona. Dermed var han mer avslappet i lag med andre. Videre brukte han Lightning Process teknikkene til å sette kroppen i et behagelig modus i de situasjonene han trengte endring. Når de nye følelsene er blitt mest vanlig, vil den nye adferden være innlært. Øvelse gjør mester.
Hvilke overbevisninger har du om deg selv, som kunne vært deilige å gi slipp på?
Jeg spør ikke om hva som er rett eller galt og tro, men jeg spør hva er mest nyttig:)