De små barna er mine store forbilder. De lever med en enorm tilstedeværelse, ærlighet og entusiasme fra de er helt små. Noen av mine minner fra barndommen er slike øyeblikk av lykke. Den gangen da vi var to nabojenter som lagde kjøkken ute i skogen og fikk med oss et eggeglass med sukker i. Vi fant blåbær og laget blåbærsyltetøy på ekte. Det var enorm mestringsglede, noe vi bare fant på selv og fikk lov til å gjennomføre, og jeg var helt tilstede der og da. Jeg husker akkurat hvordan vi hadde funnet en perfekt stein til å være kjøkkenbenk og hvordan underlaget var en blanding av store trerøtter og masse barnåler som var blandet inn i mose og jord. Smaken av det blåbærsyltetøyet er det beste jeg noen gang har smakt. Jeg får vann i munnen og kjenner blåbærsmaken med store sukkerkorn blandet i, selv om det er maaaange år siden. Det er deilig å zoome inn på slike øyeblikk.
Hva med å dra ned alle de “voksenskapte” forventningene i denne påskeferien som ligger foran oss? Hva med å hente fram barnefølelsen og være sammen i de øyeblikkene som dukker opp? Mange foreldre sier at barnet mitt snakker aldri til meg om hva som skjer på skolen eller i barnehagen. De forteller ingenting. Det kan selvfølgelig være mange sammensatte grunner til dette. Likevel så dukker det opp et spørsmål hos meg, når er det barn prater og forteller?
I løpet av lærerutdanningen hadde vi mange praksisperioder ute i ulike skoler. Det var veldig lærerike, spennende og utfordrende perioder. For hver praksisperiode fikk vi en veileder som fulgte oss gjennom undervisningen og gav oss mange råd og tilbakemeldinger på hva som fungerte bra og hva som kunne fungert bedre. Likevel er det et råd jeg fikk, som spikret seg fast på en spesiell måte. Den ene veilederen min, hadde laget små kort til oss studenter for å takke for innsatsen og ønsket oss lykke til videre. En vakker handling fra denne voksne og erfaringsrike damen. På fremsiden av kortet hadde hun skrevet små visdomsord. Jeg husker det ikke ordrett, men innholdet på mitt kort var omtrent slik:
Ved å leke med barnet, lærer du barnet å kjenne!
Dette har jeg dvelt ved mange ganger. Når er det den gode samtalen dukker opp? Er det når vi spør om hvordan dagen har vært? Er det når vi voksne er klar for en prat? Er det nå-må-vi-snakke-sammen tiden? Er det når læreren har ringt hjem for å fortelle om noe som har skjedd? Når er det den gode samtalen dukker opp?
Min erfaring er at når vi “leker” sammen, da oppstår disse vakre og viktige øyeblikkene. Når man baker sammen, når man står og sentrer med fotballen, når man spiller kort, når man kjører bil og har en lek i bilen, når man er på tur ute, når man finner ut hvordan man kan forsere trappen på en ny måte (noen onkler der supergode på det), når man bygger lego, når man kler på dukkene, når man oppdager noe rart og funderer på det, når man mimrer sammen, når man synger sammen, når man pusler sammen…. Det er uendelig mange situasjoner. Er det ikke slik at det egentlig ikke er så viktig hva man gjør, men at man gjør det sammen og bare ER? Noen ganger virker det som om barna burde snakke med oss når vi voksne er klar for det? Hva med å skape rom for å oppleve livet sammen og se hva som skjer da?
Min erfaring er at dette gjelder i alle relasjoner, uavhengig av alder. Vi trenger å oppleve øyeblikk sammen, da blir vi nærmere knyttet sammen og åpner opp for hverandre sin verden. På samme måte har jeg det med meg selv. Den relasjonen som åpner eller stenger, handler mest om meg selv. Mine fordommer, overbevisninger, mitt eget stress og mangel på tilstedeværelse blir som små og store stengsler for den gode samtalen, de vakre øyeblikkene og de gode relasjonene. Når jeg åpner opp for gleden, legger vekk prestasjonsfokus og klokka, og lever øyeblikk for øyeblikk, åpner det seg alltid opp nye perspektiv, nye, gleder, nye spennende samtaler og nye øyeblikk som blir som blåbær i skogen for en seksåring!
I Sandnes sier de: “Holde du?” Oversatt: “Vil du være med meg?”
Klar for en “leken” påske? Hvordan ville akkurat nå sett ut fra et barns perspektiv?